Setter jeg mine egne begrensninger?

En mann kom til en liten by, og det som fanget oppmerksomheten hans, var en hest. Forundret så han at hesten sto stille foran en bygning, kun festet til en liten stol med et tynt rep. Det var ingen gjerder eller andre hindre som forhindret hesten fra å springe av sted, men den stod der, og gjorde ingen forsøk på å rømme. Undrende spurte mannen en forbipasserende, hvordan det kunne ha seg at hesten bare stod der, uten engang å gjøre et forsøk på å rømme. «Vel», sa den forbipasserende, «når de er føll, blir de bundet av det samme tauet. Men fordi de er mye mindre, er tauet sterkt nok til å holde dem fastbundne. De prøver å frigjøre seg, men skjønner snart at det ikke nytter. De vokser opp, i den tro at de ikke kan slippe unna. De tror at tauet kan holde dem fast, så de prøver aldri å rømme.»

Kun festet til en spinkel liten stol, kunne hestene med sin størrelse og styrke kommet seg fri når som helst. Men grunnet en overbevisning om at de ikke kan, gjør de ingen forsøk. De har blitt formet i et spor, som de følger hver dag, uten å tenke tanken på at det er andre alternativ. De har avfunnet seg med- og godtatt at «slik er livet».

Ja, og det må de, fordi de er dyr, tenker du kanskje nå. Og det er mulig det, men er vi mennesker så mye bedre? Hvor mange av oss går i det samme sporet, dag ut og dag inn, måned etter måned, år etter år? Hvor mange av oss lar være å gjør flere forsøk, om vi feiler første gangen vi prøver på noe nytt? Har du noe gang tenkt: «Jeg kan ikke synge», «matte er vanskelig», «jeg kan ikke tegne», eller «sånn har vi alltid gjort det»? Er det noe du har funnet ut som voksen, eller har du faktisk tatt med deg disse tankene fra du var liten, uten å tenke over det? De samme tankemønstre vi fikk for mange år siden, fortsetter ofte å surre rundt i hodet vårt, uten at vi stiller spørsmål om de faktisk er sanne.  Og de gjør sitt til at vi ikke tar tak i ting vi skulle ønske var annerledes. Vi har repetert disse mønstrene så mange ganger, at de til slutt har blitt sannheter, og vi godtar dem uten å tenke så mye mer på det. Vi går på autopilot. Det trenger ikke nødvendigvis å være negativt, da det er vår evne til å gå på autopilot som gjør oss effektive i hverdagen. Det er jo denne evnen som gjør at vi kan utføre handlinger med «venstrehanda», mens vi har fokus på noe annet. Eksempelvis setter du på potetene like bra om du samtidig prater med noen andre, for du har gjort det så mange ganger, at hjernen din automatisk gir de signaler som trengs for å få potetene i gryta, klare til oppkok.

Men det er jo også denne evnen som hindrer oss fra å lage nye, mer effektive og formålstjenlige spor for oss. Det er faktisk her vi lager våre egne begrensninger. Med mindre vi blir BEVISSTE. Bevisste på hvilke spor vi ønsker å endre, bevisste på hvilke handlinger vi vil bytte ut med andre handlinger som er bedre for oss, eller får oss nærmere et mål vi har satt oss. Og så må vi faktisk tørre å ta tak i HVA vi skal endre. Vi må tørre å feile, tørre å få et annet utfall en vi kanskje så for oss. Når vi ønsker å gjøre noe annerledes, er ikke alltid utfallet gitt. Det er ikke sikkert vi lykkes med en gang. Men gjør det noe? Gjør det noe om ikke alt er perfekt med en gang? Står det en bøddel ved siden av deg og kapper av deg hodet om du ikke skulle lykkes i første forsøk? Det er faktisk ikke sikkert noen ser at du prøver engang, slik at du kan prøve å feile uten publikum. Vi tror ofte at alle andre ser hver minste feil vi gjør. Sannheten er jo at de fleste har mer enn nok med seg selv, og vi er så mye som 70% opptatt av oss selv før vi ser andre, så sannsynligheten for at du blir tatt på fersken i å gjøre en feil, er ekstremt liten.

Hva med å fokusere på gevinsten ved å tørre å prøve? Hva om du tenker «dette går bra», istedenfor det motsatte? Jeg har ofte Anne Grete Preus sin sang «av og til er en millimeter nok» i hodet. Skal du springe maraton, begynner du ikke med 42 km. Du starter med et par kilometer, øker etter hvert til en mil, og slik holder du på til du orker å springe hele distansen. Når du nå tenker på noe du ønsker å oppnå, hva er den første lille handling du kan gjøre? På hvilken måte ønsker du at noe skal være nytt i morgen? Når du først har tatt det lille skrittet, blir det mye enklere å ta neste. Ikke la deg holdes fast av et lite tau, som ikke engang er festet.

Bli bevisst hvor du TROR det er festet, og tør å ta sjansen på å gjøre det du har lyst til. Det som i tankene nå gir deg energi!

Lykke til, med hilsen Ingun 😊