Formål – er det så tydelig som du tror?

Hva innebærer et klart formål for ledergrupper?

Har du noen gang opplevd at du er godt i gang med arbeidsoppgaver, og vært helt sikker på at du jobber med de riktige tingene? Inntil du sitter i møte med kolleger, og får en anelse om at dere ikke er helt samstemt om hva som er formål og hensikt? Du var i grunnen helt overbevist om at kartet i ditt hode og kollegenes kart var like, men finner ut at de faktisk har vesentlige forskjeller.

Jeg har selv flere ganger opplevd at i en gruppe med ledere, har vi i den beste tro, vært overbevist om at vi hadde samme intensjon med de oppgaver som skulle gjøres. Formålet har vært relativt klart, men utfordringen lå i å skape et felles bilde over hvilke mål vi skulle nå. Konsekvensen ble at det var vanskelig å vite hvilke saker som hørte hjemme i gruppen, og hvilke som skulle løses andre steder i organisasjonen. I tillegg ble det brukt mye tid på å diskutere hvem som hadde «rett». Hadde vi hatt et klart og felles forstått formål i gruppen, ville sannsynligheten for at samtlige jobbet med de riktige (og viktige) sakene vært høyere, og vi hadde skapt merverdi for bedriften på en bedre måte.

Så jeg innrømmer, i min egen iver etter å sette i gang med oppgaver så fort som mulig («en må jo få gjort noe»), at jeg ikke alltid har gjort en grundig nok tilstandsjekk over andre gruppemedlemmers oppfatning av formålet. Og skal det være noe poeng å arbeide sammen i en gruppe, istedenfor å arbeide hver for seg som ledere, må det skapes noe i gruppen, som ikke kan skapes av hver enkelt leder alene. Da må formålet være klart, og kartene vi navigerer etter like! Det blir også enklere å definere hvilket særegent bidrag ledergruppen skal tilføre organisasjonens verdiskapningprosess.

Et klart formål vil blant annet:

  • Gi retning og fokus for oppmerksomhet og innsats
  • Gi energi til oppgaverelatert aktivitet
  • Gi økt utholdenhet i innsatsen
  • Gjøre det lettere å korrigere arbeidet i gruppen.

Jeg har erfart at når jeg har hatt et soleklart formål, har jeg være mye mer fokusert i arbeidet, og motivasjonen, lysten og utholdenheten til å gjennomføre oppgavene vi jobbet med var mye høyere enn de ganger jeg ikke har hatt et klart og tydelig mål. Når formålet var klart, kunne jeg også enklere avgjøre om jeg selv hadde kompetansen, kunnskapen eller erfaringen som skulle til, eller om jeg måtte innhente kunnskap.

De gangene jeg har hatt et klart formål, har det også vært lettere å følge med på om prestasjonene har vært i samsvar med forventet resultat. Jo mer spesifikt mål/formål er, dess lettere har det vært å sette inn korrigerende tiltak, når jeg, eller hele gruppen, har beveget oss vekk fra målet.

Hvordan er det med deg og din ledergruppe? Har dere et klart og samstemt bilde av formålet?

Jeg laget en illustrasjon, som minner meg på viktigheten av å ha et klart formål, før jeg enten alene, eller sammen med andre, setter i gang med påtenkte gjøremål. Punktene er hentet fra «Effektive ledergrupper», skrevet av Henning Bang og Thomas Nesset Midelfart. Som de skriver i boken: «Betydningen av et klart formål som er forstått og «eiet» av alle medlemmene, blir ofte trukket fram som en av nøklene til suksess for de ledergrupper som lykkes».

Jeg deler illustrasjonen, og håper du kan benytte den som et visuelt hjelpemiddel, enten for deg selv, eller i en gruppe.

Mer informasjon om de ovenstående punktene kan du finne i boken «Effektive ledergrupper» av Henning Bang og Thomas Nesset Midelfart.

 

Mvh Ingun Stræde

Hva påvirker en ledergruppes evne til å fungere effektivt?

Det er et stort spørsmål, men visste du at det finnes en ganske god og brukbar «fasit», som kan benyttes som en oppskrift når du jobber med utvikling av ledergrupper?

Ved å gå igjennom mye av den internasjonale forskningen som er gjort på ledergrupper og andre sammenlignbare grupper de siste 40 årene, har Henning Bang og Thomas Nesset Midelfart identifisert et knippe faktorer, som har vist seg å øke sjansen for at ledergrupper blir effektive og skaper resultater.

En effektiv ledergruppe bør skape resultater på tre områder:

  • Merverdi for organisasjonen
  • Merverdi for seg selv som ledergruppe
  • Merverdi for hver av gruppens medlemmer

For å gi et helhetlig bilde, har Bang og Midelfart utviklet en forskningsbasert oversiktsmodell for hvilke faktorer som er spesielt viktige. I tillegg til faktorene som fremkommer i modellen, vil det selvsagt kunne være andre faktorer som er spesifikke for den konteksten ledergruppen befinner seg i.

Til inspirasjon, har jeg laget en illustrasjon av en av modellene. Praktisk informasjon om hvert punkt kan du altså finne i boken «Effektive ledergrupper» av Henning Bang og Thomas Nesset Midelfart. Den kan absolutt anbefales til alle dere som jobber i eller med ledergrupper!
http://bangmidelfart.no/skrevet/index.html

 

Mvh Ingun

Ønsker du å kjenne roen i bare å være?

Hadde det ikke vært herlig å kjenne roen i å bare VÆRE! Ikke tenke på hva andre mener, tenker og sier om deg? Ofte er det faktisk slik at det vi selv TROR at alle andre sier, mener og tenker ting om oss, faktisk kun bare ER noe vi tror. Likevel er det sannheter vi opplever som ekte, og det gir en vond følelse, om vi stadig tenker at andre har kritiske tanker til oss. Det er da det hadde vært så godt å  være sterk nok til bare å gi blaffen i det alle andre sier, tenker nå jeg.

Er du bevisst din egen verdi?

Selvfølelse er bevisstheten om verdien av deg selv. Selvtillit er en sterk tiltro til egne prestasjonsevne. Når du styrker selvfølelsen din, blir livet enklere å leve. Det blir ikke lenger så viktig at alle andre ser og verdsetter alt du gjør, fordi du har lært å anerkjenne deg selv. Du er helt ok, akkurat slik du ER, og du TØR å være akkurat den du er. Da snakker vi frihet!

Og det betyr ikke at det er galt å like komplimenter, eller å være flink, ambisiøs, eller kreativ. Det som er viktig, er at motivasjonen bak det du gjør, kommer fra ditt indre, og ikke gjøres fordi du ønsker andres aksept og godkjenning. Livet kan bli temmelig tungt når du skal streve etter andres anerkjennelse, når det kun er du selv som egentlig vet hva som er riktig for deg.

Er du ærlig mot deg selv?

Tar vi utgangspunkt i egne forutsetninger, slutter og sammenligne oss med andre, ja DA snakker vi! Da er vi sanne og ærlige mot oss selv, og vi erkjenner at vi selv er med og påvirker hvordan vi selv har det. Du tar ansvar for eget liv, og setter deg selv i førersetet. Skal du tekkes andre, sitter du jo egentlig i passasjersetet, mens andre har kontroll over rattet. Har du egen bil, så er det sjelden vi overlater rattet til andre. Ville du spurt en som skulle være med deg i din bil, om det er ok at du setter deg i førersetet og kjører? De fleste av oss liker som oftest å kjøre den selv. Da har vi kontroll, og styrer dit vi vil.  Men når det gjelder eget liv, har du egentlig styring på rattet? Lar du andres meninger styre mer enn du selv gjør? Tar du deg tid til å tenke over hva faktisk DU ønsker å gjøre? Kjører du den veien du selv vil?

God selvfølelse, gir tro på deg selv

Har du en god selvfølelse, og tro på deg selv, vil du stole mer på egen dømmekraft, og du har mindre behov for samtykke fra andre. Du vil slutte med en overdreven jakt på bekreftelse fra andre mennesker, og du blir mindre avhengig av andres vurdering. Relasjonene til andre mennesker blir bedre, for du tar ansvar for deg selv, og legger ikke ansvar for dine handlinger på andre.

Hvordan ville livet vært:

  • om jeg hadde mot til å tørre å si hva jeg mener til andre?
  • om jeg hadde vært tydelig å klar i min kommunikasjon?
  • om jeg hadde vært villig til å akseptere meg selv akkurat slik jeg er?
  • om jeg viste meg selv den samme medfølelse jeg viser andre?
  • om jeg var mer målbevisst både på jobb (eller skole) og i privatlivet?
  • om jeg daglig kunne fortelle meg selv at jeg er god nok som jeg er, og øvde på leve slik?

Da ville vi hatt en utrolig sterk og god selvfølelse. Og når vi ser oss selv som ansvarlige og handlekraftige personer, får vi etterhvert mer mestringsfølelse, og vi får det mye bedre med oss selv.  Vi trenger ikke strebe etter å tekkes andre, men bare VÆRE! Og ikke minst…. vi får det livet vi ønsker!

Jeg sier som Mia Törnblom:

http://www.senterforkognitivpraksis.no/aktuelt/selvf-lelsen-ma-trenes-mia-tornblom.html

Ha en fin dag!
Ingun Stræde

Setter jeg mine egne begrensninger?

En mann kom til en liten by, og det som fanget oppmerksomheten hans, var en hest. Forundret så han at hesten sto stille foran en bygning, kun festet til en liten stol med et tynt rep. Det var ingen gjerder eller andre hindre som forhindret hesten fra å springe av sted, men den stod der, og gjorde ingen forsøk på å rømme. Undrende spurte mannen en forbipasserende, hvordan det kunne ha seg at hesten bare stod der, uten engang å gjøre et forsøk på å rømme. «Vel», sa den forbipasserende, «når de er føll, blir de bundet av det samme tauet. Men fordi de er mye mindre, er tauet sterkt nok til å holde dem fastbundne. De prøver å frigjøre seg, men skjønner snart at det ikke nytter. De vokser opp, i den tro at de ikke kan slippe unna. De tror at tauet kan holde dem fast, så de prøver aldri å rømme.»

Kun festet til en spinkel liten stol, kunne hestene med sin størrelse og styrke kommet seg fri når som helst. Men grunnet en overbevisning om at de ikke kan, gjør de ingen forsøk. De har blitt formet i et spor, som de følger hver dag, uten å tenke tanken på at det er andre alternativ. De har avfunnet seg med- og godtatt at «slik er livet».

Ja, og det må de, fordi de er dyr, tenker du kanskje nå. Og det er mulig det, men er vi mennesker så mye bedre? Hvor mange av oss går i det samme sporet, dag ut og dag inn, måned etter måned, år etter år? Hvor mange av oss lar være å gjør flere forsøk, om vi feiler første gangen vi prøver på noe nytt? Har du noe gang tenkt: «Jeg kan ikke synge», «matte er vanskelig», «jeg kan ikke tegne», eller «sånn har vi alltid gjort det»? Er det noe du har funnet ut som voksen, eller har du faktisk tatt med deg disse tankene fra du var liten, uten å tenke over det? De samme tankemønstre vi fikk for mange år siden, fortsetter ofte å surre rundt i hodet vårt, uten at vi stiller spørsmål om de faktisk er sanne.  Og de gjør sitt til at vi ikke tar tak i ting vi skulle ønske var annerledes. Vi har repetert disse mønstrene så mange ganger, at de til slutt har blitt sannheter, og vi godtar dem uten å tenke så mye mer på det. Vi går på autopilot. Det trenger ikke nødvendigvis å være negativt, da det er vår evne til å gå på autopilot som gjør oss effektive i hverdagen. Det er jo denne evnen som gjør at vi kan utføre handlinger med «venstrehanda», mens vi har fokus på noe annet. Eksempelvis setter du på potetene like bra om du samtidig prater med noen andre, for du har gjort det så mange ganger, at hjernen din automatisk gir de signaler som trengs for å få potetene i gryta, klare til oppkok.

Men det er jo også denne evnen som hindrer oss fra å lage nye, mer effektive og formålstjenlige spor for oss. Det er faktisk her vi lager våre egne begrensninger. Med mindre vi blir BEVISSTE. Bevisste på hvilke spor vi ønsker å endre, bevisste på hvilke handlinger vi vil bytte ut med andre handlinger som er bedre for oss, eller får oss nærmere et mål vi har satt oss. Og så må vi faktisk tørre å ta tak i HVA vi skal endre. Vi må tørre å feile, tørre å få et annet utfall en vi kanskje så for oss. Når vi ønsker å gjøre noe annerledes, er ikke alltid utfallet gitt. Det er ikke sikkert vi lykkes med en gang. Men gjør det noe? Gjør det noe om ikke alt er perfekt med en gang? Står det en bøddel ved siden av deg og kapper av deg hodet om du ikke skulle lykkes i første forsøk? Det er faktisk ikke sikkert noen ser at du prøver engang, slik at du kan prøve å feile uten publikum. Vi tror ofte at alle andre ser hver minste feil vi gjør. Sannheten er jo at de fleste har mer enn nok med seg selv, og vi er så mye som 70% opptatt av oss selv før vi ser andre, så sannsynligheten for at du blir tatt på fersken i å gjøre en feil, er ekstremt liten.

Hva med å fokusere på gevinsten ved å tørre å prøve? Hva om du tenker «dette går bra», istedenfor det motsatte? Jeg har ofte Anne Grete Preus sin sang «av og til er en millimeter nok» i hodet. Skal du springe maraton, begynner du ikke med 42 km. Du starter med et par kilometer, øker etter hvert til en mil, og slik holder du på til du orker å springe hele distansen. Når du nå tenker på noe du ønsker å oppnå, hva er den første lille handling du kan gjøre? På hvilken måte ønsker du at noe skal være nytt i morgen? Når du først har tatt det lille skrittet, blir det mye enklere å ta neste. Ikke la deg holdes fast av et lite tau, som ikke engang er festet.

Bli bevisst hvor du TROR det er festet, og tør å ta sjansen på å gjøre det du har lyst til. Det som i tankene nå gir deg energi!

Lykke til, med hilsen Ingun 😊

 

Din indre kritiker, er den med eller mot deg?

Er du bevisst hvordan du snakker til deg selv? Tenker du over hva du faktisk sier til deg selv i løpet av dagen, og hvordan humøret ditt påvirkes av det? Om måten du tiltaler deg selv på vil ha en positiv eller negativ påvirkning på hvordan du har det i hverdagen?

Kjære deg, ikke misforstå nå. Du trenger absolutt en indre stemme – en indre kritiker, som passer på deg, og sørger for at du kan skille klinten fra hveten i mange situasjoner, og ta korrekte beslutninger basert på en gjennomtenkt vurdering. Den indre stemmen er absolutt en nødvendighet, det er bare at i stressede situasjoner, når du er redd, frustrert eller for eksempel opprørt, kan denne stemmen rote det til for deg, og til tider få deg ut av fatning. Vi kan muligens gå så langt som å kalle den en skikkelig mobber!
Eller muligens er den forkledd som den lille djevelen som sitter

på skulderen din og roper. Den ene selvdestruktive kommentaren etter den andre slenges ut av munnen på den plagsomme «kameraten». «Du er ikke rask nok! Du er ikke flink nok! Du burde håndtert dette bedre! Du burde slanke deg!» og så videre, og så videre. Og slik holder den på…..kan den aldri  holde kjeft? Neida, den bare fortsetter og fortsetter, som om den skulle få betalt for det, på akkord faktisk. Så der er du, gjør ditt beste, og presterer antageligvis bedre enn du selv tør å tro, og likevel får du skyllebøtte etter skyllebøtte…….av deg selv!

Så hvor kommer den fra – denne indre kritikeren?
I de fleste tilfeller dannes den indre kritikeren i barne- og ungdomsårene. Det er utallige grunner til at den oppstår, og kan være utfordrende å finne ut av. Som eksempel kan personer som vokser opp, eller er i en relasjon med mennesker som kritiserer, kjefter, ignorerer eller har en nedlatende holdning til deg, gradvis anta at de er mindre verdt enn andre. I verste fall blir denne antagelsen installert i et slags grunnleggende mentalt skjema, hvor vår egenverdi kodes inn, og etableres som en grunnmur og sannhet i selvfølelsen vår. Skriptet ligger der som en usynlig grammofon, med hakk i plata, og repeterer stadig sporet som forteller oss hvor udugelige vi er i situasjoner som oppleves utrygge.

Hvordan omgjøre djevelen til en positiv kompis?
Du kan ikke gjøre noe med opplevelsene i fortiden. Men du kan bestemme hvordan du vil bli pratet til i fremtiden. Du kan velge om du vil ha en djevel på skulderen, eller en liten kompis som kommer med oppmuntrende ord og konstruktiv kritikk. Dette krever bevissthet rundt den indre stemmen, du må være klar over hva den sier, og ta standpunkt til det. Er det den sier sant? Ville jeg snakket slik til en venn (antageligvis ikke)? Er det bra for meg å bli snakket til på denne måten?

Først når du blir bevisst, og har et ønske om endring, kan du gjøre en forandring som fører til mer positiv holdning til deg selv. Du må ta en avgjørelse, og bestemme om stemmen skal være en støttespiller eller fortsette som kritiker. Det er dessverre ingen quick fix, men absolutt mulig! Å jobbe med å forbedre denne kritikeren, kan sammenlignes med fysisk trening. Det må jobbes, og det må jobbes kontinuerlig. På lik linje som du må opprettholde kondisjonen, må du jobbe for å opprettholde den indre kritikeren som en positiv kompis på skulderen.

Du må faktisk tørre å sette deg selv i fokus
Ubevisste tankemønstre som hindrer deg i å bli snillere mot deg selv, kan du trenge hjelp til å bli bevisst. Men det er en god del du kan gjøre på egenhånd. Bare det å bestemme seg for å ville jobbe med å endre stemmen, tar deg et kvantesprang mot den positive kompisen. Å jobbe med å forbedre tankemønstre, kan sammenlignes med et tog som stopper regelmessig for å sette av passasjerer, og ta med nye. Vi må jevnlig stoppe opp for å sette av noen passasjerer, for så å ta med nye. Steg for steg må vi kvitte oss med negativt selvsnakk, og erstatte det med nye, bevisste holdninger til oss selv.

Ta for deg et område hvor du vet du har for vane å kritisere deg selv. Det kan være at du trener for lite, spiser for mye fast food, eller bruker for mye penger på unyttige ting. Handlinger du gjør, men som gir deg en dårlig følelse etterpå, og som fører til anger.

  • Om du har det slik, bli først bevisst på hva du sier til deg selv……og så hva du pleier å si til deg selv for at du skal forandre deg. Skriv det ned, da gir det mer effekt.
  • Tenk deg at du står utenfor et vindu, titter inn på deg selv, og kan se den indre kritikeren. Se hvordan kritikeren vurderer, kritiserer og legger press på deg. Hør hva den har å si, se på ansiktsuttrykk og kroppsspråk.
  • Legg merke til hvordan det kjennes ut inne i deg når du får denne overhøvlingen
  • Når du kjenner hva det gjør med deg, hva ville du sagt eller gjort om noen pratet slik til en av vennene dine? Ville du tillat det?
  • Kan du, som et steg mot å få en positiv kompis, istedenfor en djevel på skulderen, kjenne på følelsen av heller å få litt skryt, et lite klapp på skulderen, eller litt oppmuntring? På lik linje som du ville oppmuntret en venn i lik situasjon, kan du gi deg selv den samme støtten? Kan du gi deg selv den samme stemmen, det samme kroppsspråket, de samme oppmuntrende ordene du ville gitt en venn i samme situasjon?
  • Se for deg en person du vet bryr seg om deg. Tenk deg at du ser på deg selv gjennom øynene til denne personen. Hva ville han/hun sagt til deg? Hvordan ville vedkommende på en omsorgsfull måte pekt på hvor du kunne forbedre deg, hvordan du kunne handle annerledes, og oppmuntret deg til å gjøre det som skal til for å endre det du ønsker?